Satt fast i krigens Tigray – glad for hjelp fra Norges ambassade

Bistandsaktuelt | Etiopia-besøket til Girmay Berhe Assemahegn ble ikke som forventet. Norsk-etiopieren trodde at han bare skulle i morens begravelse. I stedet havnet han midt i krigen – med bombenedslag i nærheten av der han bodde.

Girmay Berhe Assemahegn, til daglig sosialkonsulent i Kirkens Bymisjon, reiste til hovedstaden i Tigray-provinsen, Mekelle, 24. oktober i fjor. Målet var i morens begravelse.

Men allerede før han ankom byen hadde spenningen økt kraftig. Forholdet mellom regionstyret, under ledelse av Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF), og den føderale regjeringen til statsminister Abyi Ahmed var spent.

Abiy hadde erklært at TPLF-ledelse i Tigray handlet ulovlig og skulle arresteres. TPLF hadde gjennomført valg i provinsen i strid med hva regjeringen og parlamentet i Addis Abeba hadde vedtatt. I tillegg hadde TPLF-soldater angrepet en nasjonal militærbase og beslaglagt store mengder våpen.

Bombet byen i to dager

Girmay forteller at volden plutselig eskalerte i uka etter at han ankom sin mors hjem i Mekele.

– Vi hadde forventet at det ville bli krig, men ikke i så stor skala som det ble. Det første jeg merket av krigen i Mekele var at flyvåpenet angrep. Det gjorde de både 4. og 5. november, forteller Girmay til Bistandsaktuelt.

Vi snakker med ham mens han deltar i en demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet i Oslo sist uke.

Norsketiopieren så likevel ingen militære mål som ble bombet. Derimot ble en kirke 500 meter fra huset deres truffet

– Føderale myndigheter hevdet det ikke var krig, men bare en aksjon mot den regionale ledelsen. Men det vi så og hørte om krigshandlinger var mer omfattende enn det. Mange sivile ble rammet, sier Girmay.

Alle telefon- og internettforbindelser i Tigray og ut fra provinsen hadde på forhånd blitt kuttet av sentralmyndighetene. Strømforsyningen ble også skrudd av. Girmay hadde imidlertid råd til å leie en egen strømgenerator og kunne følge med på satellitt-TV. De første ukene kringkastet fortsatt den regionale tv-stasjonen, og flere andre kanaler i Etiopia og i utlandet.

– Vi hørte at eritreiske styrker hadde angrepet grensebyen Humera med bombekastere. De fleste som flyktet til Sudan var fra byen Humera, sier Girmay.

Han synes det er forstemmende at statsminister Abiy allierte seg med Eritrea, et land som Etiopia tidligere var i krig med og som lenge har hatt et svært udemokratisk styre. De største motsetningene historisk hadde vært mellom Eritrea og Tigray. Tigrayiske soldater spilte en stor rolle i krigen mot Eritrea.

– Diktatorens hevn over Tigray

– Dette ble hevnen til diktatoren i Eritrea, mener han.

Det var først i begynnelsen av desember at regjeringsstyrkene inntok Mekele. TPLF-ledelsen, som bare dager i forveien hadde oppholdt seg i regionhovedstaden, flyktet inn i fjellområdene for å fortsette motstanden derfra.

– Jeg var selv vitne til hvordan etiopiske soldater ransaket hvert hus i nabolaget vårt. De tok gull fra kvinner. De sa at alle Tigray-kvinner har gull, og at det tilhører Etiopia. De slo folk, sier Girmay.

Da Abiy erklærte seier etter å ha sikret seg kontroll over Mekele, ble telefonforbindelsen til byen gjenetablert.

Telefonglede

Fire timer etter at telefonforbindelsen var gjenåpnet, fikk han telefon fra den norske ambassaden i Addis Abeba.

– Jeg ble kjempeglad. Jeg er norsk statsborger og det var flott at noen bryr seg om meg og ringte meg. Familien min og kollegaene mine fra Kirkens Bymisjon hadde tydeligvis ringt ambassaden og fortalt at en kollega var savnet, sier Girmay.

Familien hans i Norge hadde vært svært bekymret. Det er velkjent at det er store motsetninger mellom etiopiere i Norge, i synet på politisk ledelse og landets framtid. Ifølge Girmay skrev noen av hans meningsmotstandere på twitter og facebook at han hadde reist ulovlig gjennom Sudan for å komme seg inn i Tigray for å støtte TPLF. Dersom etiopiske myndigheter hadde fått opplysninger om dette og trodde det var sant kunne det ha skapt store problemer for han.

– Det var løgn. Dessverre blir det verre og verre med spenninger mellom etiopiere her i landet, sier Girmay Berhe Assemahegn.

Utenriksdepartementet opplyser til Bistandsaktuelt at de var kjent med at 11 norske borgere befant seg i Tigray under konflikten. Dette er de norske borgerne som ambassaden mottok henvendelser om eller var i kontakt med.

Krigsvrak og kontrollposter

– Den norske ambassaden sa at de ikke kunne hjelpe meg med transport. Så jeg lette etter noen som kunne ta meg til Addis. Heldigvis klarte jeg å komme meg på den første bussen som forlot byen.

Billetten kostet mye mer enn vanlig. Samtidig tok reisen også lengre tid.

– Vanligvis tar disse moderne bussene en dag fra Mekele til Addis Abeba, men må tok det oss to dager.

Det ble en reise gjennom et krigsherjet landskap. Ødelagte stridsvogner lå i veikanten som bevis på at kampene hadde vært harde.

– Det var kontrollposter hver 20 kilometer, med føderale styrker og væpnede enheter fra amhara-regionen. Jeg telte 52 kontrollposter på veien.

Ble beordret av bussen

Han forteller at passasjerer som bare hadde ID-kort fra Tigray ble beordret av bussen.

– De fikk ikke reise videre med oss, men jeg hadde norsk pass og de lot meg passere, sier han.

– Da jeg kom til Addis Abeba fikk jeg hjelp fra den norske ambassaden til å komme meg ut av landet. Jeg var i landet lovlig og hadde jo reist inn lovlig.

På flyplassen i Addis var det flere kontrollposter der myndighetene var på utkikk etter folk fra Tigray. En kvinne fra ambassaden ledsaget Girmay og sørget for at han kom seg på flyet til Norge.

– En venn, også han med norsk statsborgerskap, kom seg ut to dager før meg. Jeg kom tilbake til Norge 2. januar. Det var en lettelse.

I en email til Bistandsaktuelt forteller UD at “gjennom ambassaden i Addis Abeba forsøkte utenrikstjenesten å gi konsulær bistand til alle norske borgere som man visste befant seg i Tigray. På grunn av bortfall av mobilnettet var det vanskelig å oppnå kontakt med personer som befant seg i regionen. Ambassaden samarbeidet fortløpende med andre land, herunder EU-land, og FN, om hvordan man best kunne tilby konsulær bistand.”

©Bistandsaktuelt